Å gjøre overgriper til offer under et pågående folkemord
Propaganda snur opp ned på hvem som er offer og overgriper i en saksfremstilling, og forskning utført av Centre for Media Monitoring viser at Israels propagandainnsats lykkes i å påvirke store pressehus i sin favør. Mye av Israels propaganda har handlet om hvor grusomme palestinerne og deres motstandsbevegelse er. Hoax om at Hamas halshugger babyer, brenner, skjærer opp gravides mage og bruker sivile som skjold, er blitt sirkulert i en opinion som er mottakelig for islamofobe ideer om sivilisasjonskamp mot muslimsk barbari. En samfunnsdiskurs som demoniserer muslimske menn som unikt sexistiske gjør det mulig for Annalena Baerbock å slippe billig unna med løgn om at hun har sett videoer av Hamas voldta. Slike videoer eksisterer nemlig ikke, og som FNs spesialrapportør for vold mot kvinner nylig fastslo: Det eksisterer heller ikke bevis for at palestinerne beordret og utførte massevoldtekt 7.oktober 2023. Gjennom gjentakelsens kraft har likevel denne anklagen festet seg og skapt aksept for at Israel er et offer med «rett til selvforsvar».
Vestlige medstrømsmedier har reprodusert hverandres nyheter om voldtekter 7.oktober uten å kritisk ettergå informasjonsgrunnlaget for sakene. Et hederlig unntak er Times of London i fjor. Avisen belyste hvordan fabrikerte historier om seksuell vold fortsatte å bli promotert selv etter de var blitt tilbakevist, og at det er staten Israel – ikke faktiske ofre – som har hevdet at hundre- eller tusenvis av tilfeller av seksuell vold fant sted. Til dags dato har nemlig ikke ett eneste voldtektsoffer blitt identifisert eller meldt fra om voldtekt 7.oktober.
Anklagene om systematisk seksuell vold forsøkes nå gjenopplivet gjennom en israelsk rapport som hevder Hamas utførte seksuell vold som en folkemordstrategi. Alternative medier som Electronic Intifada har påvist at rapporten i hovedsak resirkulerer diskrediterte kilder og upålitelige påstander. Dette gjelder blant annet kilden Sapir; Hvis hennes ville fortellinger om avkuttede bryst og hoder hadde vært sanne, hadde det eksistert fysiske bevis. Rapporten lener seg også på New York Times’ Screams Without Words, selv om The Intercept har påvist at artikkelen sentrerer rundt en oppkonstruert historie om seksuelt misbruk. Rapporten innholder én ny informasjonsbit om at ett ikke-navngitt vitne så et voldtektsforsøk, men det gis ingen detaljer.
Til tross for dette gjengir vestlige hovedstrømsmedier rapportens innhold på en ukritisk måte, og problemstillinger som bør holdes atskilt sauses unøyaktig sammen. Aftenposten 10.juli 2025 er illustrerende. Den oppvakte leser oppdager raskt inkoherensen mellom forsidebudskapet om bruk av seksuell vold som taktisk våpen 7.oktober, og artikkelens fokus på to gisler som sier de ble utsatt for seksuelle overgrep etter 7.oktober. Journalisten Hanne Christiansen presenterer heller ingen motforestillinger mot troverdigheten til rapportens forfattere – hvorav ingen er uavhengige nøytrale eksperter. En av dem, Ruth Halperin-Kaddari, er åpen om at hennes agenda er å fremme Israels narrativ og har blant underbygget sine spekulative beskyldninger om orkestreret massevoldtekt med at en palestiner tilsto voldtekt under israelsk avhør – avhør som etter alle solemerker skjedde under tortur.
Christiansen bortforklarer at det ikke finnes et eneste rettsmedisinsk bevis på voldtekt med «omfanget av drepte» og jødisk begravelsesskikk. Bemerkelsesverdig nok problematiserer hun i denne sammenheng ikke at Israel har nektet FN å foreta en uavhengig granskning og at medisinsk personell som har vært i befatning med 7.oktober-ofre har fått forbud mot kontakt med FN. Hun legger også til grunn at Israel sitter på et “bevismateriale” uten å spørre hvorfor en stat som virkelig har bevis på at hundre- eller tusenvis har blitt voldtatt ikke vil vise frem dette materialet til granskere. Med Aftenpostens logikk er bevisbyrden snudd på hodet, og det tilfaller i realiteten palestinerne å bevise sin uskyld.
Slagsiden blir enda tydeligere når Christiansen fremstiller desinformasjon om seksuell vold som et resultat av at “enkelte feiltolket skader som bevis for seksuelle forbrytelser”, og advarer mot “mistro i omtalen av seksuell vold”. Her burde det vært nevnt at flere sentrale stemmer og “øyenvitner” har drevet med kalkulert villedning fremfor uskyldig feiltolkning. Zaka-redningsarbeidere, Cochav Elkayam-Levy og Ramy Davidian er blant annet blitt avslørt som svindlere og bløffmakere.
Aftenposten refererer til rapporten til FN-utsendingen Pramila Patten på en måte som er egnet til å underbygge at israelske anklager kan være plausible. Det gis inntrykk av at Patten gjennomførte en granskning, selv om hun selv understreker at hun ikke hadde et slikt mandat. Interessant nok sier hun at hennes gjennomgang av 5000 bilder ikke viser et eneste tilfelle av seksuell vold, men konkluderer likevel med at det er rimelig grunn til å anta at seksuell vold fant sted 7.oktober. Dette krumspringet får den kjente forfatteren Noman Finkelstein til å spørre om ikke FN snart bør granske Patten. Drop Site News har avdekket at nevnte Halperin-Kaddari utnyttet et gammelt vennskap med Patten til å få henne til å skrive en rapport som tjener Israels interesser.
I tåken av fakta, halvsannheter og propaganda er det verdt å minne om at selv om alt Israel har påstått om 7.oktober hadde vært sant, hadde det ikke rettferdiggjort utslettelsen av liv på Gaza. Usannhetene – særlig de som får forsideplass – er likevel viktige å tilbakevise fordi de brukes til å dehumanisere palestinerne, og avledede oppmerksomheten fra at Israel beviselig gjør det de uten bevis anklager palestinerne for: De brenner, halshugger, torturerer og utøver massiv seksuell vold. Om vestlig presse fortsetter å hjelpe Israel i å fremstille seg selv som offeret mens de massakrer utsultede mennesker i matkø, kollapser snart deres epistemiske troverdighet sammen med Gazas siste bygninger.
Comments are closed.