Profeten Muhammad (fvmh) Den største revolusjonæren

Hvis man lukker øynene og tenker seg tilbake 1400 år i tiden vil man stå overfor en verden fullstendig forskjellig fra vår. Hvor få muligheter, og hvor langt var det ikke mellom disse til utveksle tanker. Hvor begrensede og uutviklede var ikke kommunikasjonsmidlene. Hvor beskjeden var ikke menneskets kunnskap, hvor snevert hans utsyn, hvor innelukket var han ikke i overtro og ville ideer.

Mørket hadde overtaket. Det fantes bare et svakt lys av lærdom, neppe sterkt nok til å lyse opp utkantene av menneskelig kunnskap. Det fantes ingen radio eller telefon, ikke fjernsyn eller kino. Jernbaner, biler og fly hadde ingen drømt om, og boktrykking var ukjent. Håndskrevne bøker eller avskrifter var det eneste forråd av litterært materiale som skulle bringes videre fra en generasjon til den neste. Utdannelse var en luksus, som bare var tiltenkt de mest priviligerte, og utdannelsesinstitusjoner var få, og det var langt mellom dem.

Den samlede menneskelige kunnskap var liten, menneskets utsyn var snevert, og dets tanker om mennesker og ting var begrenset til dets nærmeste omgivelser. Selv en vitenskapsmann i denne epoke manglet i mange henseender den kunnskap som er allemanns eie i dag, og den mest kultiverte persom på den tid var mindre raffinert enne den moderne mannen i gaten.
Menneskehten var virkelig bundet i uvitenhet og overtro. Det lille lys av lærdom som fantes. syntes å kjempe på vikende front mot det mørke som hersket på alle kanter. Folk kunne bruke en hel levealder på å erverve den beskjedne kunnskap som i dag er hvermanns eie. Ting som nå betegnes som myte og overtro fremstod den gang som uomtvistelige sannheter. Handlinger ferdsmønstre som syns frastøtende for vår moralske følelse i dag utgjorde dengang moralens sentrum. Vantroen hadde antatt slike dimensjoner og var blitt så utbredt. at folk nektet å anse noe som høyt og fint med mindre det fremstod som hørende til det overnaturlige, det uhyggelige, eller til og med det umulige. De hadde utviklet slike mindreverdighetskomplekser at de ikke kunne forestille seg at menneskelige vesener kunne ha helligheten i sin sjel.

Arabia- mørkets avgrunn
I denne epoken med ådelig mørke var der et område hvor mørket hvilte tyngre enn andre steder. I naboland som Persia, Bysants og Egypt fantes et glimt av sivilisasjon, og et svakt lys av lærdom. men Arabia stod isolert, avskåret av store ørkenområder.

De arabiske handelsmenn tilbakela store distanser, som tok dem måneder, og brakte sine varer til og fra disse land, men de hadde liten mulighet ofr å lære noe om dem. I deres eget land hadde de ikke en eneste utdannelsesinstitusjon eller et eneste bibliotek. Ingen syntes interessert i å dyrke og fremme kunnskap. De få som så vidt kunne lese hadde ikke utdannelse nok til å forstå den kunst og vitenskap som fants. Skjønt de hadde et språk som var høyt utviklet og i stand til å uttrykke de fineste nyanser i den menneskelige tanke på en bemerkelsesverdig måte, så viser et studium av det de har etterlatt seg av litteratur hvor begrenset deres kunnskap var, og hvor lav deres kulturelle standard og deres sivilisasjon var, hvor gjennomsyret deres bevissthet var av overtro, hvor barbariske og fryktinngytende deres tanker og skikker var, og hvor dekadent deres moralske standard fremstod!

Det var et land uten sentral styring. Hver stamme anså seg selv som en uavhengig suveren enhet. Der fantes ingen lov, unntatt den sterkestes lov. Plyndring, gift og mord på svake og uskyldige mennesker hørte til dagens orden. Liv, eiendom og ære var stadig i fare. Stammene stod alltid med sverdet klart overfor hverandre. Den mest trivielle hendelse var tilstrekkelig til å sette i gang en grusom krig. Situasjonen var faktisk den at beduiner fra èn stamme mente de hadde full rett til å drepe folk fra andre stammer.

De oppfatninger de mptte ha om moral, kultur og sivilisasjon var ytterst primitive. De kunne neppe se forskjell på rent og urent, lovlig og ulovlig. Deres liv var barbariske. De veltet seg i hor, spilte og drakk. Plyndring og mord hørte til deres daglige liv. De kunne stå nakne fremfor hverandre uten det minste stikk i samvittigheten. Selv kvinner kunne kle seg nakne under seremonien med å gå rundt kaaba. De kunne begrave sine døtre levende for at ingen skulle bli deres svigersønn. De kunne gifte seg med sine stemødre etterat deres far var død. De var helt uvitende om selv de enkleste ting i dagliglivet, slik som å spise, kle seg og vaske seg på skikkelig måte.

Med hensyn til deres religiøse tro så led de under de samme onder som skapte kaos i resten av verden. De tilbad steiner, trær, avguder, stjerner og ånder, kort sagt alt tenkelig, unntatt Gud. De visste ingenting om de gamle profeters lære. De hadde en idé om at Abraham og Ismael var deres forfedre, men de visste praktisk talt ingen ting om deres religiøse lære, og om den Gud de tilbad. Fortellingene om folkene Ad og Thamud fantes i deres Hood og Salih. Jøder og kristne hadde overlevert dem visse legender om de israelittiske profeter. De fremla et sørgelig bilde av disse fine sjeler. Deres lære ble forfalsket med påfunn fra deres egen fantasi, og deres livshistorie ble skitnet til. En idé om de religiøse forestillinger hos disse mennesker kan man få også i dag ved å se på de jødiske tradisjoner som kommentatorene til Koranen har overbrakt til oss. Dette bilde av profetembete og de jødiske profeter er det stikk motsatte av alt disse noble representanter for sannhet stod for.
Redningsmannem er født
I en slik mørk tidsalder og i et slikt mørklagt land blir et menneske født. Hans foreldre døde mens han var et lite barn, og noen få år senere døde også hans bestefar. Følgelig gikk han glipp av selvden lille opplæring som et arabisk barn i hans tid kunne få. Som liten gutt måtte han gjete flokker av sauer og geiter sammen med beduingutter. Da han ble eldre tok han del i handel. Alle hans forbindelser, alle han hadde med å gjøre, var arabere, hvis tilstand vi nettopp har beskrevet.

Han kan ikke lese og har ingen skolegang. Han får aldri muligheten til å sitte sammen med lærde menn, for slike fantes ikke i Arabia. han har noen få muligheter til å reise ut av sitt land, men disse reisene var begrenset til Syria, og var ikke mer enn vanlige forretningsreiser som arabiske karavaner foretok. Om han møter noen lærde menn der, så er slike tilfeldige møter så sjeldne at de ikke spiller noen rolle i utformingen av hans karakter. Heller ikke kan de være kilden til erhvervelse av den dype og utstrakte kunnskap som omformet en ulært beduin til en leder, ikke bare i hans eget land og hans egen tid, men for hele verden, og for alle kommende tider. Disse reisene kan ikke ha bibrakt ham religiøse begreper og prinsipper, etikk, kultur og sivilisasjon – slikt eksisterte ikke i de dagers verden. De kan heller ikke ha skapt den opphøyde og perfekte menneskelige karakter som ikke var å finne noe sted i de dager.

En diamant i en steinhaug
Vi skal nå se på dette noble menneskes liv og arbeid i sammenheng med ikke bare det arabiske samfunn, men med den hele verden, slik den stod frem i denne perioden.

Han er fullstendig forskjellig fra de menneskene han er født blant, og hos hvem han senere tilbringer sin ungdom og tidlige manndom og endelig antar sin fulle skikkelse. Selv hans verste fiender beskjlder ham aldri for å lyve. Han bruker aldri upassende og fornærmende språk. Han har en sjarmerende personlighet og en vinnende måte å opptre på, som vinner hjertene til dem som kommer i kontakt med ham. I sin omgang med mennesker følger han alltid prinsippet om rettferdighet og ærlig spill. Han fortsetter i handelsvirksomhet en del årm men han innlot seg aldri på noen uærlig transaksjon. De somhar å gjøre med ham i foretningslivet har full tillit til hans pålitelighet. Hele folket kakker ham al-Amin (den trofaste og pålitelige). Selv hans fiender deponerer sine verdisaker hos ham for sikker oppbevaring.
Han er beskjedenheten selv midt i et samfunn som er ubeskjedent inn til kjernen. Født og oppvokst blant mennesker som anser fylll og hasard som dyder, rører han aldri alkohol og hengir seg aldri til spill. Hans folk er rått, ukultivert og skittent, men han personifiserer den høyeste kultur, og det mest raffinerte estetiske utsyn. Omgitt som han er på alle sider av brutalitet har han selv et hjerte som flyter over av menneskelig godhet. Han hjelper foreldreløse og enker. Han er gjestfri mot reisende. Han skader ingen, tvert imot så utsettes han for vanskeligheter for andres skyld. Han lever blant slike som anser krig som det daglige brød, men han elsker fred, slik at hans hjerte blør for dem når de tar til våpen og er i strupen på hverandre. Han holderseg unna stridigheter i sin egen stamme, han blander seg bare inn for å skape forsoning. Han vokste opp i et avgudsdyrkende folk, men han anser ingenting i himmel eller på jord verdt tilbedelse unntatt den éne, sanne Gud. Han bøyer seg ikke for noen skapt ting, og tar ikke del i de offer som blir båret frem til avgudene, all tilbedelse av noen skapning eller vesen, unntatt Gud.
Kort sagt, denne manns personlighet som rager opp og stråler midt i mørket og i slike dystre omgivelser kan sammenlignes med et fyrtårn som lyser opp en bekmørk natt, eller med en diamant som skinner i en haug med døde stener.

En revolusjon kommer
Etter å ha tilbrakt størsteparten av sitt liv på en slik ren og sivilisert måte skjer det en revolusjon i hans vesen. Han har hatt not av mørke og uvitenhet rundt seg. Han ønsker å komme ut av det fryktelige hav av korrupsjon, umoral, avgudsdyrkelse og uorden som omgir ham. Han kan ikke harmonisere sin sjel med dette samfunn. Han trekker seg tilbake til åsene, og tilbringer dager og netter i ensomhet og meditasjon. Og han faster for ytterligere å rense og oppbygge sin sjel og sitt hjerte.
Han hengir seg til dype tanker og overveielser. Han søker et lys som kan fjerne det mørke som omgir ham. Han ønsker kraft til å bringe til fall den korrupte og kaotiske verden som hørte til hans tid, og legge grunnlaget for en ny og bedre verden. Plutselig blir hans hjerte opplyst av det guddommelige Lys, som gir ham den kraft han har lengtet etter. Han går ut av hulen i fjellet, som han oppholdt seg i, går til sitt folk, og henvender seg til dem på denne måten:

Dere er menneskelige vesener, og alle mennesker er like i Guds øyne. Ingen er født med skammens stemple på sitt ansikt, heller ikke er noen kommet til verden med æreskledningen over sine skuldre. Den alene har rett til anseelse og ære som frykter Gud og viser fromhet, er sannferdig i ord og handling. Forskjeller i fødsel og rase er intet kriterium for storhet og ære. De som frykter Gud og handler vel er de nobleste blant mennesker. De som ikke elsker Gud, og er bundet til en dårlig livsførsel, er fortapt.
Det er fastsatt en Dag etter deres død, da dere alle skal stå frem for deres Herre. Dere skal trekkes til ansvar for alle deres handlinger, gode og dårlige, og dere vil ikke kunne skjule noen ting. Hele deres livs rulleblad vil være som en åpen bok for Ham. Deres skjebne vil avgjøres av deres gode eller onde handlinger. I den sanne Dommers, den allvitende Guds rettsal er det ikke spørsmål om anbefalinger og støtte fra noen. Dere kan ikke bestikke Ham. Det vil ikke bli tatt hensyn til Deres avstamning eller familie. Sann tro og gode gjerninger alene vil hjelpe dere når den Dagen kommer. Den som har slikt til sin kredit skal få bo i himmelen i evig lykke, mens den som ikke har dette, vil bli kastet i helvestes ild.

Dette er budskapet han kommer med Det uvitende folk vender seg mot ham. Fornærmelser og sten hagler over hans høye person. All tenkelig plage og ondskap overgår ham, og dette varer ikke bare en dag eller to, men uavbrutt tretten år til ende, vanskelige år. Tilslutt drives han i eksil. Men han får ikke fred der engang. Han plages på forskjellige måter på sitt tilfluktssted. Hele Arabia er satt opp mot ham. Han blir forfulgt og hundset vedvarende i samfulle åtte år der. Han tåler det alt sammen, men viker ikke en tomme fra det standpunkt han har tatt. Han er fast og ubøyelig i sin oppgave.
Hvorfor all denne fiendskap?
Man kunne spørre seg, – hvordan kan det ha seg at dette folk ble hans svorne fiender? Var der tale om gull eller sølv eller andre verdslige rikdommer? Hadde det sin årsak i blodhevn? Bad han dem om noe? Nei! Hele fiendskapet var basert på det faktum at han hadde bedt dem tilbe den éne, sane Gud, og leve et liv i rettskaffenhet, fromhet og godhet. Han hadde preket mot avgudsdyrking og tilbedelse av andre vesener ved siden av Gud, og han hadde fordømt deres livsførsel. Han representerrte et slag mot avguderiets røtter. Han gikk imot alle utmerkelser av høy og lav blant mennesker, og hadde fordømt all fordommer basert på stamme og rase som ren uvidenhet, og han ønsket å forandre hele samfunnsstrukturen som var overlevert dem fra uminnelige tider.

Hans landsmenn på sin side fremholdt at prinsippene i hansmisjon var fiendtlige overfor deres tradisjoner fra fordedrene, og bad ham enten å oppgi det hele eller ta de verste konsekvenser.
Hvorfor måtte han tåle alle disse vanskeligheter? Hans folk tilbød å godta ham som deres konge, og å legge alle landets rikdommer for hans føtter bare han ville holde opp med å preke sin religion og spre sitt budskap. Men han valgte å avvise det fristende tilbud og lide for sin sak.
Hvorfor? Hva hadde han å vinne om dise mennekene ble fromme og rettskafne?
Hvorfor var det slik at han ikke brydde seg om rikdom og luksus, kongedømme og ære, gode dage og overflod?
Var det en større materiell vinning han hadde for øye, så disse tingene ble ubetydelige i sammenligning med dem?
Var denne vinning så fristende at han kunne velge å gå fjennom ild og vann og tåle mishandling på sjel og legeme med sinnsro i årevis! Man må tenke dypt over disse spørsmål for å finne et svar.
Kan noen tenke seg et høyere eksempel på selvopporfring. samkjenle og menneskelighet enn at et menneske gir avkall på sin egen lykke til fordel for andre, og dette mens de selvsavmme mennesker hvis bedre fremtid han strever for, stener ham, fornærmer ham, forviser ham og plager ham til og med i hans eksil, og at han tross alt dette fortsetter sin innsats for deres velfred.
Kan en som ikke er oppriktig, bære så mye lidelse – og for en urett sak? Kan en som er uærlig holde på sitt med slik fasthet, overfor farer og plager av enhver art; når hele landet tar til våpen mot ham?
Den tro, utholdenhet og fasthet som han ledet sin bevegelse med til den endelige seier er et sterkt bevis for den opphøyde sannhet i hans sak. Hadde det vært den ringeste tvil eller usikkerhet i hans hjerte, ville han aldri vært i stand til å stå imot den stormen som fortsatte uopphørlig gjennom 21 lange år.
Dette er en side av den omveltning som fant sted i hans vesen. Den andre er enda mer vidunderlig og bemerkelsesverdig.
En forvandlet mann på 40 år – hvorfor?
I 40 år levde han som en araber blant arabere. Gjennom denne lange tiden var han ikke kjent som noen statsmann, predikant eller taler. Ingen hadde hørt ham ytre juveler av visdom og kunnskap slik han begynte å gjøre senere. Han gav seg aldri av med å diskutere metafysikk, etikk, lov og rett, politikk, økonomi og sosiologi. For ikke å snakke om å være en stor general. Han var ikke engang kjent som en menig soldat. Han hadde ikke sagt et ord om Gud, englene, de åpenbarte skrifter, de tidlige profeter, folkene som er gått bort, Dommens dag, livet etter døden, himmelen og helvete.

Skjønt han hadde en utmerket karakter og en sjarmerende fremtreden, og var høyt kultivert, så var der ingenting ved ham som kune få folk til å vente noe stort og revolusjonært fr ham i fremtiden. Han var kjent i sin omgang som en sober, rolig, snill, lovlydig borger med en elskelig natur. Men da han kom ut av fjellhulen me d sitt Budskap var han helt omsnudd.

Da han begynte å forkynne sitt budskap stod hele Arabia i henført undring over hans vidunderlige veltalenhet. Det gjorde et slikt inntrykk og var så overbevisende at hans verste fiender var redd for å høre på ham av frykt for at det skulle trenge inn i deres hjerter, til margen i deres vesen og omvende dem fra deres religion og kultur, Det var så enestående at alle de største var ute av stand til å måle seg med ham når det gjaldt skjønnheten i hans språk og glansen i hans ordelag når han utfordret sine motstandere til å lage en eneste linje som var slik som de han resiterte.
Hans altomfattende budskap
Ved siden av alt dette fremstod han nå for sitt folk som enenestående filosof, en fremragende reformenes mann, en fremstående skaper av kultur og sivilisasjon, en lysende politiker, en stor leder, en dommer av høyeste klasse og en uforlignelig general. Denne ulærte beduinen, denne ørkenboeren, talte med lærdom og visdom, som ingen før og ingen etter ham.

Han forklarte metafysikkens og teologiens kompliserte problemer. Han holdt foredrag om folk og rikers forfall og undergang, og underbygde sine påstander med historiske fakta. Han gjennomgikk det de gamle reformatorer hadde oppnådd, vurderte de forskjellige reliogioner i verden, og bedømte uoverensstemmelser og disputter mellom folkene. Han underviste i etiske retningslinjer og kulturens prinsipper. Han fomet lover for sosialt samliv, organisering av det økonomiske liv, kollektiv opptreden og intertenkere og vitenskapsmenn bare kan fatte etter livslang forskning, og utstrakt erfaring med mennesker og det som omgir dem. Deres skjønnhet kommer virkelig til syne mer og mer etter som mennesket skrider frem i teoretisk kummskap og praktisk erfaring.

Den stille og fredselskende handelsmannen som aldri hadde håndtert et sverd ble plutselig forvandlet til en tapper soldat som aldri vek tilbake hvor hard kampen enn var. han ble en så stor general at han erobret hele Arabia på ni år, og dette på en tid med primitive våpen og elendige kommunikasjonsforhold. hans militære skarphet, og hans evne til å overføre krigskunsten til en blandet skare av arabere( som ikke hadde utstyr som var verdt denne betegnelsen), innebar at innenfor noen få års tid hadde han nedkjempet to av de mest fryktinngytende militære makter på den tid, og var blitt herre over størsteparten av den dengang kjente verden.

Denne stille og reserverte mannen som gjennom 40 år ikke hadde vist noen tegn på politisk interesse eller aktivitet, fremstod plutselig på verdens arena som en så stor politisk reformator og statsmann at han uten hjelp av massemedia førte sammen under én fane, én lov, én religion, én kultur, én sivilisasjon og ett styresett de spredte beboerne av et ørkenområde på 3 mill. km, et krigersk folk, uvitende, opprørsk, ukultivert og opptatt med å drepe hverandre i indre, blodige stammekriger.
Han forandret deres tenkemåte, deres skikker og deres moral. Han omgjode det halvville til kultur, det barbariske til sivilisasjon, en ond og slett karakter til fromhet og rettskaffenhet. Deres opprorske og sta natur ble omformet til forbilder på lydighet og unnderkastelse under lov og orden. Et folk som ikke hadde frembrakt et eneste menneske som var verdt å kalles stort gjennom århundrer, frembrakte nå under hans ledelse og innflytelse tusener av edle mennesker som drog ut til alle verdenskjørner for å preke og meddele grunnleggende ting i religion, moral og sivilisasjon.

Han fullbyrdet denne bragden uten noen form for jordisk forledelse, undertrykkelse eller hårdhet, men ved sin menneskelighet, sin moralske personlighet og sin lære, Ved sin noble og vennlig oppførsel vant han også sine fiender som venner. Han erobret folks hjerter ved sin ubegrensede sympati, og den menneskelige godhet som strålte ut fra ham. Han styrte rettferdig. Han avvek ikke fra sannhet og rettferdighet. Han undertrykket ikke engang sine verste fiender som hadde stått ham etter livet, som hadde stenet ham, som hadde jaget ham bort fra hans fødeby, som hadde satt hele Arabia opp mot ham, nei ikke engang dem som skar ut hans falne onkels lever for å spise den som ledd i sin magipregede hevn. Han tilgav dem alle når han seiret over dem. Han tok aldri hevn over noen.

Selv da han ble hersker over sitt land, var han så uselvisk og beskjeden at han fortsatte med sine enkle og sparsommelige vaner. Han levde enkelt som før i sin beskjedne leirhytte. Han sov på en madrass, hadde en grov klesdrakt, og spiste den fattiges enkle mat eller gikk uten mat i det hele tatt. Han pleide å stå oppreist natten lang i bønn til sin Herre. Han kom alle fattige og trengende til unnsetning. Han følte det ikke det minste nedverdigende å arbeide som en vanlig arbeider. Til hans siste stund fantes der ikke det minste innslag av kongelig prakt eller de store og mektiges hovmot i ham. Han kunne sitte og snakke med folk som en vanlig mann, og dele deres gleder og sorger. Han blandet seg med menneskene på en slik måte at en fremmed ville ha vanskeligheter med å plukke ut folkets leder og nasjonens hersker fra resten av flokken.

Han var aldri ute etter belønning eller utbytte for seg selv, og etterlot ingen eiendom til sine arvinger. Han gav alt helt og holdent til sin menighet. Han bad ikke sine tilhengere om å avstå noe bestemt til ham og hans etterkommere, og forbød sin slekt å få noen del av menighetsskatten.

Hans bidrag til menneskelig tenkning
Det denne store mann oppnådde slutter ikke med dette. For å komme til en full verdsettelse av hans innsats må man se resultatene på bakgrunn av verdenshistorien i sin helhet. Dette viser at denne ulærte mannen, som bodde i Arabias ørken, som var født i den mørke epoke for ca. 1400 år siden, er den virkelige pionér for vår moderne tid. Han er ikke bare leder for dem som godtar hans lederskap, men også for dem som ikke gjør det, selv for dem som positivt fornekter ham. Forskjellen er bare at de sistnevnte ikke er klar over at han fortsatt umerkelig virker inn på deres tanker og handlinger, og er det styrende prinsipp i deres liv og den ledende åndsmakt i moderne tider.

Det var han som ledet den menneskelige tenkning i nye baner fra å beskjeftige seg med ovetro, fra tilbøyelighet mot det unaturlige og uforklarlige og fra munkeliv, til en fornuftsbetinget måtte å nærme seg tingene på, til å godta virkeligheten. og til et fromt, blansert verdslig liv. Det var han som, i en verden som bare anså overnaturlige hendelser som mirakler og som forlangte mirakler som sannhetsbevis for en religiøs mijon, fremholdt at fornuftens bevis skulle være sannhetens kriterium. Det var han som åpnet øynene på dem som var vant til se etter Guds tegn i naturfenomene.

Det var han som ledet menneskene frem til fornuftsbetinget forståelse og sunn ettertanke på basis av observasjoner, eksperimenter og forskning, i stedet for formålsløse spekulasjoner. Det var han som klart påviste grensene og funksjonsmåten for våre saseorganer, for fornuft og intuisjon. Det var han som skapte en tilnærmelse mellom åndelige og materielle verdier. Det var han som harmoniserte tro, kunnskap og handling, som, kort sagt, utviklet sann religiøsitet grunnlagt på en vitenskapelig ånd. Det var han som utslettet avgudsyrkelsen, tilbedlsen av mennesket, og polyteismen i alle dens former så grundig, go som skapte en så fast tro på Guds enhet at selv de religioner som var basert helt go holdent på overtro og flerguderi ble tvunget til å godta monoteismen.

Det var han som forandret de grunnleggende forestillingene om etikk og åndelighet. De som trodde at askese og selvutslettelse alene kunne lede til moralsk og åndelig renhet, at renhet alene kunne oppnås ved å løpe bort fra livet, ved å sette tilside alle legemets behov og påføre kroppen all slags lidelse og smerter. Han viste dem veien til åndelig utvikling, moralsk frigjøring, og til å oppnå frelse gjennom aktiv deltakelse i det som foregikk i verden rundt dem.

Det var han som gjorde mennesket klar over dets sanne verdi. De som bare erkjente en inkarnert Gud eller en Guds sønn som sin moralske lærer og åndelige leder fikk vite at alminnelige mennesker uten pretensjoner om noe guddommelig kunne bli Guds forvaltere på jorden. De som utropte og tilbad mektige personligheter som sine guder ble brakt til å forstå at deres falske herrer bare var vanlige mennesker og intet mer. Det var han som understreket at intet menneske kunne påberope seg hellighet, autoritet eller herredømme som sin medfødte rett, og at ingen var født med urørlighetens stigma eller til slaveri og trelldom. Det var han og hans lære som brakte frem tankene om menneskehetens enhet, alle menneskers godhet, og om sant demokrati og virkelig frihet.

De lover han gav trengte dypt inn i samfunnets struktur og denne prosess pågår den dag i dag. De grunnleggende økonomiske prinsipper som han lærte har båret frem mange bevegelser i verdenshistorien og inneholder de samme løfter for fremtiden. Lovene om styreformer som han formulerte førte med seg mange omveltninger i politiske teorier, og har fortsatt sin betydning den dag i dag. De fundamentale prinsipper om lov og rettferd som bærer merke av hans genialitet har i bemerkelsesverdig grad påvirket rettssystemet i nasjonenes rettssaler. Denne ulærte araberen var det første menneske som formulerte et rammeopplegg for internasjoanle forhold og innførte lover for krig og fred. Ingen hadde på forhånd den fjerneste idé om at det kunne lages etiske retningslinjer for krig, og at forholdet mellom forskellige nasjoner kunne reguleres på basis av den felles menneskelighet.
Den størsterevolusjonæren
I verdenshistoriens kavalkade av store skikkelser rager dette vinunderlige menneske så høyt over alle andre at de sysnes som dverger i sammenligning med ham. Ingen av dem hadde evnen til å prege mer enn ett eller to aspekter av det menneskelig liv. Noen er femragende teoretikere, men kommer til kort når det gjelder praktisk handling. Noen er handlingens menn, men med liten kunnskap. Noen er kjent bare som statsmenn, andre som strategiens mestere. Atter andre har gitt sin innsats til etiske og åndelige problemer, men har oversett økonomi og politikk. Kort sagt, man møter store menn som er eksperter, men bare på ett område av livet.

Han er det eneste eksempel på at alle utmerkede egenskaper er samlet i én personlighet. Han er en filosof og en visjonær, så vel som det levende uttrykk for sin egen lære. Han er den største statsmann, så vel som et militært geni. Han er lovgiver, men også moralens lærer. Han er et åndelig fyrtårn, så vel som religiøs leder. Hans skarpsyn gjennomtrenger alle deler av livet. Hans ordrer og forskrifter dekker et veldig område fra regulering av internasjonale forhold ned til dagliglivets vaner, som å spise, drikke og personlig hygiene. På sin filosofis fundamenter etablerte han en sivilisasjon og en kultur som var uten det minste tegn til feil, mangel eller ufullstendighet. Kan noen peke på et annet eksempel på en så perfekt og allsidig personlighet?

Om de fleste berømte personligheter i verden sier man gjerne at de er produkter av sine omgivelser, men hans tilfelle er enestående. Hans omgivelser synes ikke å ha hatt noen betydning for utformingen av hans personlighet. Til nød kan man i lyset av Hegles filosofi eller Marx’ historiske materialisme akseptere at tiden og omgivelsene krevde at det stod frem en leder som kunne skape en nasjon og bygge et imperium. Men verken Hegels eller Marx’ filosofi kan forklare hvordan slike omgivelser kunne frembringe en mann hvis oppgave det var å undervise i den høyeste moral, rense menneskeheten og utviske fordommer og overtro, som så lenger enn de kunstige grenser som rase og nasjonalstat dannet. Det var en mann som la grunnlaget for en moralsk, åndelig, kulturell og politisk overbygning til beste for hele verden, som i praksis, ikke teoretisk, gav handelsaktivitet, borgerplikter, politikk og internasjonale forhold et moralsk grunnlag; han frembrakte en så balansert syntese mellom det verdslige liv og åndelig fremgang at det til denne dag anses som et mesterstykke av visdom og fremsynthet. Kan noen ærlig og redelig påstå at et slikt menneske var et produkt av det altgjennomtrengende mørke i Arabia? han syns ikke bare å være helt uavhengig av sine omgivelser. Når vi ser på det han utrettet blir vi uimotståelig trukket mot den konklusjon at han faktisk går ut over de begrensninger som tid og rom representerer. Hans visjon bryter gjennom tidens og rommets barrierer, går ut over århundrer og årtusener og inneslutter i seg hele den menneskelige historie.

Han er ikke en av dem som historien har latt gå i glemmeboken, og han roses ikke bare fordi han var en god leder for en menneskehet som følger tidens gang, som er moderne i enhver epoke og enhver tidsalder.

De som folk kaller historieskapere, er bare historiens skapninger. Faktisk er han i hele menneskehetens historie det eneste eksempel på en som skaper historie. Man kan gjennomgå liv og omstendigheter for de sote ledere i verden som brakte revolusjoner, og man vil finne at i slike tilfeller bygde revolusjonskreftene seg opp for en bestemt omveltning, de hadde sitt utspring i forskjellige forhold og ventet bare på det rette øyeblikk. Ved å gjøre bruk av disse krefter spilte den revolusjonære leder rollen som en skuespiller for hvem scenen og roolen er gjort klar på forhånd. På den annen side er Profeten den eneste person som faktisk måtte skape revolusjon. Han måtte forme og frembringe de slags mennesker han trengte, fordi revolusjonens ånd og dens nødvendige betingelser ikke var tilstede.
Han gjorde et uutslettelig inntrykk på tusener av sine disipler ved sin sterke peronlighet, og han formet dem til sin måtte å tenkek på. Ved sin jernvilje forberedte han grunnlaget for revolusjon, og han ledet begivenhetene i de retninger han ønsket. Kan noen nevne et annet eksempel på en historieskaper med slik utmerkelse, en revolusjonær med slik strålende glans?
Det endelig vidnesbyrd
Man kan forundre seg over hvordan en ulært araber som stelte med handel og husdyr i den mørke tidsalder for 1400 år siden, i et så nattsort område på jorden som Arabia, kunne være i besittelse av slikt lys, slik kunnskap, slik kraft, slike evner og en så fint utviklet moralsk livsstil.
Man kan hevde at det ikke er noen særskilt ved hans budskap at det er skapt av hans eget sinn. Hvis det
hadde forholdt seg slik, så kunne han ha utropt seg selv til gud. Og hadde han gjort det på denne tiden, en tid da folkene på jorden ikke betenkte seg på å kalle Krishna og Buddha for guder og Jesus for Guds sønn, og uten betenkeligheter kunne tilbe krefter i naturen som ild, vann og luft, ja da ville de uten videre godtatt ham som en slik.

Men hans argumenter gikk i motsatt vei. For han fastslo:
Lytt til dette. Hvilket vidunderlig og insprierende eksempel er vel ikke disse tanker når det gjelder ærlighet, integritet, sannhet og ære! Løgnere og hyklere forsøker ofte å ta ære for det andre har gjort, til og med når det lett kan oppdages, men denne store mann krever ikke æren for seg selv for det han har utrettet, selv om ingen kunne motsi ham, av den enkle grunn at ingen kan påvise hans inspirasjonskilde.

Kan der vetl finnes et bedre bevis for hans ærlige hensikter, hans karakters oppriktighet og hans sjels opphøyethet enn dette?

Hvem kan vise større oppriktighet en den som mottar slike enestående gaver gjennom en hemmelig kanal, og likevel viser til kilden? Alle disse faktorer leder til en konklusjon som ikke kan avvises, nemlig at denne mann var et sant Guds sendebud.

Slik var vår hellige profet Mohammad (Gud velsigne og bevare ham). Han var et under av fremragende egenskaper. Et eksempel på dyd og godhet, et symbol på sannhet, en stor Guds apostel og Hans sendebud til hele verden. Hans liv og tanke, hans sannferdighet og hans oppriktighet, hans fromhet og hans godhet, hans karakter og hans moral, hans ideologi og resultater, alt står som uangripelig bevis for hans profetverdighet. Ethvert mennesker som studerer hans liv og ære uten fordommer vil vedgå at han var en sann Guds proftet, og at Koraane, Skriften som han brakte mennekeheten, er Guds sanne bok. Ingen seriøs sannhetssøker kan komme til en annen konklusjon.

Det må være klart at bare gjennom Mohammad (Gud velsigen og bevare ham) kan vi finne frem til islams rette vei. Koranen og Mohammads eksempel (Gud velsigne og bevare ham ) er de eneste pålitelige kilder som er tilgjenelige for menneskeheten for å lære om Guds vilje i dens helhet. Mohammad ( Gud velsigne og bevare ham) er Guds sendebud til hele menmeskeheten, og den lange kjede av profeter ender med ham. Han var den sisteav profetene, og alle de retningslinjer som det var Guds vilje å meddele menneskeheten ved direkte åpenbaring ble sendt av Ham gjennom Mohammad (Gud velsigne og bevare ham), og er nedlagt i Koran og sunna, Profetens praksis. Enhver som vil bli en oppriktig muslim må ha tro på Guds siste profet, godta hans lære og følge den vei han har stukket ut for mennesket. Dette er veien til det gode resultat og til frelse.

Profteverdighetens endelige karakter
Dette bringer oss til spørsmålet om den endelige karakter i Mohammads profetverdighet (Gud velsigne og bevare ham ) Vi har tidligere snakket om profetverdighetens natur, og i den forbindelse ble det klart at det ikke er en dagligdags begivenhet at det kommer en profet. Heller ikke er profetenes personlige nærvær vesentilg for land, folk og tidsepoker. Profetens liv og lære er et fyrtårn som skal lede menneskene hen til den rette vei, og så lenge som hans lære og hans ledelse er levende er det som om han var levende selv. En profets virkelige død er ikke knyttet til hans fysiske bortgang, men ligger i at innflytelsen av hans lære opphører. De tidligere profeter er døde, fordi deres tilhengere har forfalsket deres lære, forvridd deres retningslinjer, og skitnet til deres eksempler ved å henge på dem oppdiktede begivenheter.

Ikke en eneste av de tdligere Skrifter, f.esk. Mosebøkene, Davidsalmene, Evangeliet, fins i dag i sin opprinnelige form, og selv tilhengerne av disse Skrifter innrømmer at de ikke har de originale bøker, Beretningene om de tidligere profeters liv er blitt så blandet med oppdikting at den nøyaktige og autentiske fortelling om deres liv ikke lenger fins. Deres liv er blitt envertyr og legender, og en pålitelig beretning er ikke å finne noe sted. Det kan ikke engang sies med sikkerhet når og hvor en viss profet ble født, hvordan han levde, og hvilken morallov han gav til menneskeheten. Slik består en profets egentlige død i at hans lære dør.

På basis av dette kriterium kan ingen benekter at Mohammad (Gud velsigne og bevare ham) og hans lære lever. Hans lære står uforfalsket frem, og den kan ikke forfalskes. Koranen, den Bok han brakte menneskeheten, eksisterer i sin originale utgave, uten at et ord, en stavelse eller en eneste bokstav er blitt forandret. Hele beretningen om hans liv, hans utsagn, hans rettledning og handlinger, er bevart med fullstendig nøyaktighet. Det er som om alt hendte i går, og ikke for mer enn 1300 år siden. Ingen biografi om noe annet menneskelig vesen er så detaljert som Mohammads, islams profet (Gud velsigne og bevare ham ). I alt som angår vårt liv kan vi søke Mohammads ledese (Gud velsigne og bevare ham ), og hans liv er et eksempel. Av denne grunn er det ikke behov for noen profeter etter Mohammad, den siste profet (Gud velsigne og bevare ham). Det er videre tre betingelser som er nødvendige for at det skal komme en ny profet, utover behovet for å erstatte en profet som er gått bort. Disse kan oppsummeres slik:

• At de tidligere prodeters lære er blitt forfalsket og forvridd eller at de er døde, og at det er nødvendig å gjenopplive dem.
• At læren til en profet som er gått bort er ufullstendig, og at det nødvendig med tilleg eller forbedringer.
• At en tidligere profet ble sendt til et bestemt folk eller land, og at det nå er nødvendig med en profet til annet folk eller land.

Ingen av disse betingelser eksisterer i dag. Læren til den siste profet, Mohammad (Gud velsigne og bevare ham ) er levende, er fullt bevart og gjort udødelig. Den ledelse han har vist menneskeheten er komplett og uten mangler, og er nedlagt i den hellige koranen. Alle islams kilder er fullt intakte, og hver og en av profetens instrukjsoner eller handlinger kan fastslås uten skygge av tivl. For det annet har Gud fullbrydet sin åpenbarte ledelse ved profeten Mohammad (Gud velsigne og bevare ham ) og islam er en komplett religion for menneskeheten. Gud sa:<< I dag har jeg fullbragt deres religion og fullbyrdet Min nåde mot dere>>, Kor. kap 5:5. Et grundig studium av islam som en fullstendig livsstil beviser sannheten i disse Koranens ord. Islam gir ledelse for livet i denne verden og i den neste, og intet vesentlig formenneskers ledelse er utelatt. Det foreligger ingen mangler, som kan gi grunn for et nytt profetkall.
Til slutt Mohammad s budskap (Gud velsigne og bevare ham ) var ikke tiltenkt et bestemt folk, et bestemt sted eller periode. Han ble sendt som verdens profet, et sannhetens sendebud for hele menneskeheten. Koranen har pålagt Mohammad (Gud velsigne og bevare ham) å si: Dere mennesker, jeg er Guds sendebud til dere alle.

Han er blitt beskrevet som <>, og ha han nærmet seg sin oppgave på en universell og allmennmenneskelig måte. Derfor fins det etter ham ikke noe behov for et nytt profetkall, og han er beskrevet av koranen som Khatam an-Nabiyyin ( den siste i rekken av sanne porfeter)
Deb eneste kilde for kunnskap om Gud og Hans vilje er derfor Mohammad (Gud velsigne og bevare ham). Vi kan bare lære islam å kjenne gjennom hans lære, som er så fullstendig og altomfattende at den kan være menneskets ledelse gjennom alle tider som kommer. Verden trenger ikke en ny profet, den trenger bare slike mennesker som har full tillit til Mohammad (Gud velsigne og bevare ham), så de kan bli flaggbærer for hans budskap og utbre det i verden, og søke å etablere den kultur som Mohammad (Gud velsigne og bevare ham) brakte menneskene. Verden trenger slike mennesker, mennesker med karakter, som kan omsette hans lære i praksis, og etablere et samfunn som styres av guddommelig lov – en lov hvis overhøyhet ble slått fast i og med Mohammads(Gud velsigne og bevare ham) komme.