Islamsk Råd Norge ønsker religionskritikk. Men samtidig ser vi viktigheten av at minoritetsgrupper vernes mot hatefull retorikk.

Straffelovdebatt. Balansegangen mellom retten til den frie ytring og hatefulle ytringer er vanskelig. Til tross for at enkelte liker å fremstille ytringsfriheten som absolutt, er den ikke det. Eksempelvis kan ingen personer påberope seg ytringsfriheten og avsløre statshemmeligheter til fremmede makter, noe Treholt-saken er et eksempel på.

Ytringsfriheten er én av mange viktige verdier. De ulike verdiene bryner seg mot hverandre, og grensene for de ulike verdiene settes i denne brytningen.

Definering av krenkende.

Bør den krenkede ha definisjonsmakten over hva som er krenkende? Dette punktet har vært gjennomdebattert. Imidlertid har det motsatte i liten grad vært problematisert: Hva slags samfunnsutvikling vil man få hvis overgriper definerer hvorvidt noe skal oppfattes som krenkende?

Hva menes med hatefulle ytringer? Dagens § 185 i straffeloven lyder: ... med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

b) religion eller livssyn,

c) homofile orientering, eller

d) nedsatte funksjonsevne.

Majoritet–minoritet.

Bør slike ytringer være beskyttet av ytringsfriheten? Balansen mellom vern av grupper og vern av individer bringes ofte opp. Det argumenteres med at angrep på grupper rammer den enkelte i veldig liten grad. Dette er dog dypt problematisk i et majoritet–minoritet perspektiv, noe regjeringen også var inne på i sitt forslag. I et samfunn med religiøst og livssynsmessig mangfold vil det nødvendigvis forekomme diskusjon, debatt og kritikk av religiøse forestillinger. Religionskritikk har en verdi i seg selv, også for religionens tilhengere. Religiøse praksiser og dogmer har godt av å bli underlagt et kritisk lys.

Ønsker religionskritikk.

Samtidig er regelrett mobbing av troende eller andre grupper ikke formålstjenlig. Det er dette som er kjernen i debatten som har rast den siste tiden. Fra Islamsk Råd Norges side er det altså ikke et ønske at religionskritikken skal forstumme. Slik vi oppfattet Regjeringens forslag var det mobbing og lignende man ønsket å redusere, ikke religionskritikken.

Hvordan bør man betrakte justisdepartementets nå tilbaketrukkede forslag til utvidelse av straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter «kvalifiserte angrep på religion eller livssyn»? Ville det svekket ytringsfriheten? Ville den rammet religionskritikken? Det er i grunn vanskelig å si.

Beskyttet.

Legger man «ond-viljen» til (som man kanskje bør når det gjelder et straffelovsforslag som potensielt kan misbrukes), kan det tolkes slik at religionskritikk kan og bør rammes av dette. Men presiseringen om at kritikk av troslærdommer eller ateistiske ytringer er beskyttet av ytringsfriheten gjør ovennevnte tolkning urimelig.

Den endelige lovforslagsteksten skulle utarbeides i kommende periode, i forbindelse med ikrafttredelsen av den nye straffeloven. Først da ville vi hatt noe konkret å vurdere. Basert på tilgjengelig kunnskap mener vi at det kanskje var viktigere å påpeke mulige fallgruber enn å forhåndsdømme lovforslaget. En viktig vurdering burde ha vært at teksten måtte formuleres slik at den hadde de ønskede virkninger og færrest mulige bivirkninger.

Vern mot mobbing.

Islamsk Råd Norge ser viktigheten av at minoritetsgrupper vernes mot mobbing og hatefull retorikk. I vår nære historie har vi vært vitne til hvordan kritikk av mennesker med felles religiøse kjennetegn raskt går fra å være sosialt akseptert til å danne grunnlaget for systematiske overgrep mot en hel befolkningsgruppe. Det er rimelig at lovverket søker å hindre en slik utvikling.

Avslutningsvis ønsker Islamsk Råd Norge å være krystallklare på at vi ønsker kritikk av religion velkommen, og ser på ytringsfriheten som en viktig og verdifull verdi. Vi deltar i enhver debatt om islam, men en avgjørende forutsetning for en fruktbar diskusjon er at kritikken i det minste har et snev av saklighet i seg.

Første gang publisert i Aftenposten 09.02.09