Del siden på Facebook

Search

Bønnetider for Oslo

11 Mar 2010  Fajr: 05:16  Soloppg.: 06:46  Zuhr: 12:29  Asr: 15:21  Maghrib (solnedg.): 18:13  Isha: 19:43
Kvinnens stilling i islam | Print |
Wednesday, 07 May 2008 00:01
5. KVINNENS STILLING I ISLAM  Kvinnens stilling i Islam representerer ikke noe problem. Koranens og de tidlige muslimers holdninger vitner om den kjensgjerning at kvinne er minst like vesentlig for livet som mannen selv, og at hun verken er underlegen ham eller noen av de laverestående artene. Hadde det ikke vært for presset fra fremmede kulturer og utenlandsk påvirkning, ville spørsmålet aldri ha blitt reist blant muslimene. Det ble tatt for gitt at kvinnens stilling var lik mannens. Det var en selvfølgelighet og ingen så det den gang som noe problem i det hele tatt. 

Teksten er hentet fra boken "Introduksjon til islam" av Dr. Hammudah Abdulati. Hele boken kan bestilles fra ICC.

For å kunne forstå hva Islam har utrettet for kvinnen, er det ikke nødvendig å sørge over hennes stilling i preislamsk tid eller i dagens moderne verden. Islam har gitt kvinnen rettigheter og privilegier som hun aldri har hatt under andre religiøse eller konstitusjonelle systemer. Dette forstår man når saken granskes som et hele på sammenlignende vis, ikke bare delvis. Kvinnens rettigheter og ansvar er lik mannens, men de er ikke nødvendigvis identiske med dem. Likhet og ensformighet er to helt forskjellige ting. Denne forskjellen er forståelig fordi menn og kvinne ikke er identiske, men de er skapt like. Med denne betydningsforskjellen i tankene vil det ikke være noe problem. Det er nesten umulig å finne to identiske menn eller kvinner.

Betydningsforskjellen mellom likhet og ensformighet er av den aller største viktighet. Likhet er ønskelig, rettferdig, rimelig, men ensformighet er det ikke. Menneskene er ikke skapt identiske, men de er skapt like. Med denne betydningsforskjellen i tankene vil det ikke finnes anledning til forestillinger om at kvinnen er laverestående i forhold til mannen. Det finnes ingen grunn til å anta at hun er mindre viktig enn ham fordi hennes rettigheter ikke er identiske med hans. Hadde hennes stilling vært identisk med hans, ville hun simpelthen ha vært en kopi av ham, og det er hun ikke. Den kjensgjerning at Islam gir henne like rettigheter – men ikke identiske – viser at det gir henne skyldig omtanke, anerkjenner henne og enerkjenner hennes uavhengige personlighet.  Det er ikke Islams tone å stemple kvinnen som djevelens frembringelse eller det ondes avkom. Heller ikke gir Koranen mannen plassen som kvinnens dominerende herre som ikke gir henne annet valg enn å underkaste seg hans overherredømme. Heller ikke var det Islam som brakte inn spørsmålet om kvinnen hadde sjel eller ikke. Ikke noen gang i Islams historie har en muslim vært i tvil om kvinnens menneskelige stilling eller hennes besittelse av sjel og andre fine åndelige egenskaper. Ulikt andre populære trosretninger gir ikke Islam Eva skylden alene for arvesynden. Koranen gjør det meget klart at både Adam og Eva ble fristet; at begge syndet; at begge fikk Guds tilgivelse etter at de angret; og at Gud henvendte seg til begge i fellesskap (2:35-36; 7:19, 27; 20:117-123). Faktisk gir Koranen inntrykk av at Adam hadde den største skyld i denne arvesynden som førte til fordommer mot kvinnen og mistanke fordi både Adam og Eva tok feil, og hvis Eva har skylden for det, har Adam det like meget eller enda mer.  Kvinnens stilling i Islam er noe enestående, noe helt nytt, noe som ikke har sin like i noe annet system. Hvis vi ser på den kommunistiske verden eller på  de demokratiske land, finer vi at kvinnen egentlig ikke befinner seg i en lykkelig situasjon. Hennes stilling er ikke misunnelsesverdig. Hun må arbeide så hardt for å leve og noen ganger kan hun utføre det samme arbeid som han, men hennes lønn er mindre enn hans. Hun nyter en slags frihet som iblant er det samme som libertinisme. For å komme dit hun er i dag, har kvinnen kjempet hardt i århundrer. For å få rett til undervisning og frihet til arbeid og inntekt, måtte hun yte pinefulle ofre og oppgi mange av sine naturlige rettigheter. For å få fastslått sin status som et menneske med sjef, måtte hun betale dyrt. Og allikevel, til tross for disse dyre ofrene og pinefulle kampene, har hun ikke oppnådd det som Islam har fastslått ved en Guddommelig forordning for den muslimske kvinne. 

Kvinnens rettigheter i moderne tid er ikke gitt dem frivillig eller ut fra vennlighet mot det kvinnelige. Den moderne kvinne nådde sin nåværende posisjon med makt og ikke gjennom en naturlig prosess eller gjensidig samtykke eller Guddommelige læresetninger. Hun måtte kjempe seg fram, og ulike omstendigheter kom henne til hjelp. Mangel på arbeidskraft under kriger, presset fra økonomiske behov og industriutviklingens krav tvang kvinnen til å forlate sitt hjem – for å arbeide, lære, kjempe for tilværelsen, fremstå som mannens likeverdige og for å holde sin plass i livsløpet side om side med ham, hun ble tvunget av omstendighetene som var på deres side, og om de er lykkelig og tilfredse med resultatet av dette løpet, er en annen sak. Men den kjensgjerning gjenstår at hver og en av de rettigheter som den moderne kvinne kan glede seg over kommer til kort overfor hennes muslimske motparts rettigheter. Det Islam har opprettet for kvinnen er det som passer til hennes natur, gir henne fullstendige trygghet og beskytter henne mot uverdige omstendigheter og usikre livsløp. Vi trenger ikke her å gå i detalj om den moderne kvinnes stilling og den risiko hun løper når hun skal tjene sitt levebrød eller stå på egne bein. Vi trenger ikke engang utforske den elendighet og de tilbakeslag som omkretser henne som et resultat av de såkalte kvinnerettigheter. Heller ikke har vi til hensikt å trekke fram situasjonen i de mange ulykkelige hjem som oppløses nettopp av den samme ”friheten” og de samme ”rettigheter” som den moderne kvinnen er så stolt av. De fleste kvinner i dag utøver sin rett til frihet til å gå ut alene, arbeide og ha egen inntekt, og foregir å være likestillet med mannen, men dette skjer bedrøvelig nok på familiens bekostning. Dette er kjent og selvfølgelig for alle. Det som ikke er kjent, er kvinnens stilling i Islam.

I de følgende avsnitt skal det gjøres et forsøk på å oppsummere Islams holdning når det gjelder kvinnene.

1.      Kvinnen anerkjennes av Islam som en fullverdig og likestilt motpart til mannen når det gjelder menneskehetens forplantning. Han er faren; hun er moren, og begge er av vesentlig betydning for livet. Hennes rolle er ikke mindre livsviktig enn hans. Dette fellesskapet gir henne lik andel på alle måter; hun har krav på like rettigheter; hun påtar seg likt ansvar og hun besitter like mange egenskaper og like meget menneskelighet som sin motpart. Om dette likeverdige fellesskap i menneskehetens formering sier Gud:  Å, mennesket! Sannelig har Vi skapt dere av et eneste (par) av en mann og en kvinne og gjort dere til land og stammer så dere skal kjenne hverandre… (Koranen, 49:13; cf. 4:1) 

2.      Hun er likeverdig med mannen i å bære det personlige og det felles ansvar og i å motta belønning for sine handlinger. Hun anerkjennes som en uavhengig personlighet, i besittelse va menneskelige egenskaper og verdig til åndelige forhåpninger. Hennes menneskelige natur er verken laverestående eller avvikende fra mannens. Begge er hverandres lemmer. Gud sier: 

Og deres Herre har mottatt (deres bønner) og besvart dem (med disse ord); ”Aldri skal Jeg være årsak til at noe av deres arbeid går tapt, om dere er menn eller kvinner; dere er hverandres lemmer… (3:195;cf. 9:71, 33; 35-36; 66:19-21). 

3.      Hun er likestilt med mannen når det gjelder å skaffe seg utdannelse og kunnskaper. Når Islam pålegger muslimene å skaffe seg kunnskaper, gjør det ingen forskjell på mann og kvinne. For fjorten århundrer siden erklærte Muhammed at det påligger alle muslimske menn og kvinner å skaffe seg kunnskaper. Denne erklæringen var svært klar og ble iverksatt av muslimer opp gjennom historien. 

4.      Hun har like meget rett til uttrykksfrihet som mannen. Hennes fornuftige meninger tas med i beregningen og kan ikke avvises bare fordi hun tilfeldigvis er kvinne. Det fortelles i Koranen og i historien at kvinnen ikke bare fritt ga uttrykk for sine oppfatninger, men også argumenterte og deltok i seriøse diskusjoner med Profeten selv så vel som med andre muslimske ledere (Koranen, 58:1-4). Dessuten gas det anledninger da muslimske kvinner uttrykte sitt syn på lovgivningssaker som var av offentlig interesse, og sto i opposisjon til kaliffene, som da godtok disse kvinnenes fornuftige argumenter. Et spesielt eksempel fant sted under kalifatets tid. 

5.      Historiske nedtegnelser viser at kvinner deltok i det offentlige liv med de tidlige muslimene, særlig i krisetider. Kvinner pleide å følge de muslimske armeer i krig for å pleie de sårede, forberede forsyninger, tjene krigsmennene osv. De ble ikke låst inne bak jernstenger eller betraktet som verdiløse skapninger uten sjel. 

6.      Islam gir kvinnen like rettigheter til å inngå avtaler, drive virksomhet, ha egen inntekt og ha selvstendig eiendom. Hennes liv, hennes eiendeler, hennes ære, er like hellig som mannen. Hvis hun bryter loven, er hennes straff verken strengere eller mildere enn mannens i tilsvarende saker. Hvis det begås urett mot henne eller hun skades, får hun den erstatning, som tilkommer henne på lik linje med det en mann i hennes stilling ville få (2:178; 4:45; 92-93). 

7.      Islam fastsetter ikke disse rettighetene i en statistisk form for så å ta det med ro. Det har gjort alle foranstaltninger for å sikre dem og sette dem ut i livet som vesentlige trosartikler. Det vil aldri tolerere dem som har tilbøyelighet til kvinnefordommer eller diskriminering mellom menn og kvinner. Om igjen og om igjen går Koranen i rette med dem som pleide å mene at kvinnen sto under mannen i rang (16:57-59, 62; 42:47-50; 43:15-19; 53:21-23). 

8.      Foruten å anerkjenne kvinnen som et uavhengig menneske i erkjennelsen av at hun er like vesentlig for menneskehetens overlevelse, har Islam gitt henne arverett. Før Islam var hun ikke bare fratatt denne retten, hun selv ble betraktet som en eiendel som ble arvet av mannen. Og av denne overførbare eiendelen gjorde Islam henne til arving i erkjennelse av hennes iboende menneskelige egenskaper. Enten hun er hustru eller mor, søster eller datter, får hun en bestemt andel av den avdøde slektnings etterlatenskaper, en andel som er avhengig av hvor nær beslektet hun er med den avdøde og av antallet arvinger. Andelen er hennes og ingen kan ta den fra henne eller gjøre henne arveløs. Selv om den avdøde hadde ønsket å frata henne alt ved å testamentere det til andre slektninger eller til et hvilket som helst annet formål, vil ikke loven tillate slikt. Alle arvelatere kan fritt testamentere inntil en tredel av sin eiendom, så ikke hans arvinger, menn og kvinner, får sine rettigheter beskåret. Når det gjelder arv, kommer spørsmålet om likhet og ensformighet til full anvendelse, i prinsippet har mann og kvinne samme rett til å arve etterlatenskapene til den avdøde slektningen, men de kan få ulike porsjoner. I noen tilfeller får mannen to andeler mens kvinnen bare får en. Dette er ikke noe tegn på at mannen gis forrett for eller er overlegen i forhold til kvinnen. Grunnene til at mannen får mer i disse spesielle tilfellene kan klassifiseres som følger: 

For det første er mannen alene ansvarlig for det fulle underhold av hustruen, familien og alle andre slektninger som trenger ham. Loven forplikter ham til å påta seg alle økonomiske forpliktelser og gi sin husstand tilstrekkelig underhold. Det er likeledes hans plikt å gi økonomiske bidrag til alle gode formål i samfunnet. Hele den økonomiske byrden hviler på ham alene. 

For det annet har kvinnen, i motsetning til mannen, overhodet ingen økonomiske forpliktelser, bortsett fra svært lite av sine personlige utgifter, de meget luksuriøse ting som hun liker å skaffe seg. Hun er økonomisk trygg og blir underholdt. Hvis hun er gift, er ektemannen forsørgeren; hvis hun er mor, er det sønnen; hvis hun er datter, er det faren; hvis hun er søster, er det broren og så videre. Hvis hun ikke har noen slektninger som kan forsørge henne, vil det ikke bli noen spørsmål om arv fordi det ikke er noe å arve og det finnes ingen som kan testamentere henne noe. Hun vil imidlertid ikke bli overlatt til sultedøden; det er samfunnet som helhet, staten, som har ansvaret for underhold av en slik kvinne. Hun kan få støtte eller en jobb til å tjene til livets opphold, og alt hun tjener er hennes. Hun vil ikke ha ansvaret for å forsørge andre enn seg selv. En mann i hennes stilling ville fremdeles ha ansvaret for sin familie og muligens også for dem av slektningene som trenger hjelp. Under de strengeste vilkår er således hennes økonomiske forpliktelser begrensede, mens han er ubegrensede. 

For det tredje, når en kvinne får mindre enn en mann, blir hun ikke egentlig fratatt noe hun har arbeidet for. Det hun arver er ikke et resultat av hennes fortjeneste eller besvær. Det er noe som kommer fra en nøytral kilde, et tillegg, noe ekstra. Det er noe som verken mannen eller kvinnen har kjempet for. Det er en slags bistand, og all bistand må fordeles i samsvar med påtrengende behov og forpliktelser, særlig når fordelingen reguleres av Guds lov. 

Nå har vi på den ene siden en mannlig arving som er neddynget i alle slags økonomiske forpliktelser og ansvar. På den annen side har vi en kvinnelig arving som ikke har noen økonomiske forpliktelser i det hele tatt, eller i allefall svært lite. Mellom dem har vi noen eiendeler og bistand som skal omfordeles gjennom arv. Hvis vi berører kvinnen alt, ville det være urettferdig fordi hun er i slekt med avdøde. Likeledes ville det være urettferdig mot mannen om vi alltid gir henne en andel som er like stor som hans. I stedet for å være urettferdig mot begge, gir Islam mannen en større andel av arven for å hjelpe ham med å dekke familiens behov og sine sosiale forpliktelser. Samtidig har ikke Islam helt glemt henne, men gir henne en porsjon for å dekke hennes helt personlige behov. Faktisk er Islam mer omtenksom overfor henne enn overfor ham. Her kan vi si at sett under etter er kvinnens rettigheter lik mannens selv om de ikke nødvendigvis er identiske. (se Koranen, 4:11-14, 176). 

9.      I noen tilfeller av bevitnelse av privatrettslige kontrakter kreves det to menn eller en mann og to kvinner. Heller ikke dette er noen indikasjon på at kvinnen er mannen underlegen. Det er en forholdsregel som skal sikre rettighetene til kontraktspartene fordi kvinnen som regel ikke har slik erfaring fra det praktiske liv som mannen. Denne mangel på erfaring kan i gitte tilfeller forårsake at en av partene blir skadelidende. Så loven krever at minst to kvinner skal vitne med én mann. Hvis ett av de kvinnelige vitnene skulle glemme noe, kan den andre minne henne på det. Eller hvis hun gjør en feil som skyldes manglende erfaring, kan den andre hjelpe henne med å rette den. Dette er et forebyggende tiltak som skal garantere ærlige transaksjoner og ordentlig behandling av folk. Det gir faktisk kvinnen en rolle å spille i det borgerlige liv og bidrar til å opprettholde rettferdigheten. Under alle omstendigheter betyr ikke manglende erfaring i det borgerlige liv nødvendigvis at kvinnens stilling er mannen underlegen. Alle mennesker mangler et eller annet og likevel er det ingen som betviler deres menneskeverd (2:282). 

10.  Kvinnen nyter godt av visse privilegier som ikke forunnes mannen. Hun er fritatt fra noen religiøse plikter, dvs. bønn og faste, i forbindelse med menstruasjon og barnefødsel. Hun er fritatt for å delta i den obligatoriske fredagsforsamlingen. Hun er fritatt fra alt økonomisk ansvar. Som mor får hun mer anerkjennelse og ære i Guds øyne (31:14-15; 46:15). Profeten erklærte i erkjennelse av denne æren at Paradiset finnes under mødrenes føtter. Hun har rett til tre firedeler av sønnens kjærlighet og godhet mens faren får den siste firedelen. Som hustru har hun rett til å kreve fra sin kommende ektemann en medgift som blir hennes egen. Hun har rett til fullstendig forsørgelse og komplett underhold fra ektemannen. Hun behøvde ikke å arbeide eller dele husholdningsutgiftene med ektemannen. Hun kan fritt beholde, etter at ekteskapet er inngått, alt hun eide før det, og ektemannen har ingen som helst rett til hennes eiendeler. Som datter eller søster har hun rett til trygghet og forsørgelse av henholdsvis faren eller broren. Det er hennes privilegium. Hvis hun ønsker å arbeide eller være selververvende og delta i behandlingen av familieforpliktelsene, har hun full frihet til det, under forutsetning av at hennes integritet og ære blir beskyttet. 

11.  At kvinnen står bak mannen i bønnen innebærer ikke på noen måte at hun er ham underlegen. Kvinnen er, som vi allerede har nevnt, fritatt for å delta i forsamlingsbønner som er obligatoriske for mannen. Men hvis hun likevel deltar, står hun i en adskilt rekke som bare består av kvinner, på samme vis som de mindreårige barna har sine egne rekker bak de voksne mennene. Dette er en bestemmelse som regulerer disiplinen i bønnen og ikke en klassifisering etter viktighetsgrad. I mennenes reker står statsoverhodet skulder til skulder med fattiglemmet. Menn fra samfunnets øverste klasser står side om side med andre menn nederst på rangstien. Rekkefølgen av rekkene ved bønnen er innført for å hjelpe hver og en med å konsentrere seg i meditasjonen. Det er svært viktig fordi muslimsk bønn er ikke bare massing eller samlesang. Den medfører handlinger, bevegelser, man står, man bøyer seg, man kneler osv. Så hvis menn skulle stå sammen med kvinner i de samme rekkene, er det mulig at det kunne skje noe forstyrrende eller distraherende. Sinnet vil bli opptatt med noe annet som er fremmed for bønnen og komme bort fra meditasjonens klare vei. Resultatet vil være tap av formålet for bønnen, foruten ekteskapsbrudd begått med øyet – ved å se på forbudte saker – kan være like skyldig i ekteskapsbrudd som hjertet selv. Videre har ingen muslimsk mann eller kvinne lov til å berøre kroppen til et menneske av det motsatte kjønn under bønnen. Hvis menn og kvinner står ved siden av hverandre i bønn, kan de ikke unngå å berøre hverandre. Og dernest når en kvinne ber foran en mann eller ved siden av ham, er det svært sannsynlig at en del av hennes tildekkede kropp kan bli synlig etter visse bøye- eller knelebevegelser. Mannens øye kan tenkes å dvele ved det synlige stedet, med det resultat at hun vil bli forlegen og han vil utsettes for forstyrrelse eller muligens onde tanker. Så, for å unngå all forlegenhet og forstyrrelse, for å gjøre det letter å konsentrere seg om meditasjon og rene tanker, for å oppfylle bønnens sanne formål, har Islam forordnet organiseringen i rekker der menn står i de fremste rekkene, barn bak dem og kvinnene bak barna. Alle som har litt kjennskap til de muslimske bønnenes natur og formål, kan uten vanskelighet forstår klokskapen i å organisere de tilbedendes rekker på denne måten. 

12.  Den muslimske kvinne assosieres alltid med en gammel tradisjon som er kjent som ”sløret”. Det er islamsk at kvinnen bør gjøre seg vakker med et slør av ære, verdighet, dydighet, renhet og integritet. Hun bør avstå fra alle gjerninger og gester som kunne pirre lidenskapene til andre mennesker enn hennes ektevidde mann eller frembringe onde mistanker om hennes moral. Hun advares mot å blottstille sine yndigheter eller fremvise sin fysiske tillokkelse for ukjente. Sløret hun må ta på er et slør som kan frelse hennes sjel fra svakhet, hennes sinn fra å gi seg hen, hennes øyne fra lidderlige blikk og hennes personlighet fra demoralisering. Islam er høyst opptatt av kvinnens integritet, av beskyttelsen av hennes moral og kjønnsmoral og av omsorgen for hennes karakter og personlighet (kfr. Koranen, 24:30-31). 

13.  Nå skulle det være klart at kvinnens stilling i Islam er makeløst høy og realistisk tilpasset hennes natur. Hennes rettigheter og plikter er lik mannens, men ikke nødvendigvis eller absolutt identiske med dem. Hvis hun berøves det ene i denne henseende, blir hun rikelig erstattet i andre henseende. Den kjensgjerning at hun tilhører kvinnekjønnet har ingen innvirkning på hennes stilling som menneske eller selvstendig personlighet, og det gir ingen grunn til å forsvare fordommer mot henne eller urettferdighet mot hennes person. Islam gir henne så meget som det kreves av henne. Hennes rettigheter står vakkert til hennes plikter. Likevekten mellom rettigheter og plikter opprettholdes og ingen av sidene veier mer enn den andre. Kvinnens helhetlige stilling kommer klart fram i det Koranverset som kan oversettes som følger: 

Og kvinner skal ha rettigheter som er lik rettighetene mot dem, i overensstemmelse med det som er rettferdig; men mannen skal ha en grad (fortrinn som i noen tilfeller ved arv) over dem (2:228). 

Denne graden er ikke en betegnelse for overherredømme eller en bemyndigelse til å dominere henne. Den er der for at det skal være overensstemmelse med mannens ekstra ansvar og gi ham en viss godtgjørelse for hans ubegrensede forpliktelser. Det ovennevnte verset fortolkes alltid i lys av et annet (4:34). 

Det er dette ekstra ansvaret som gir mannen fortrinn fremfor kvinnen i noen økonomiske henseende. Det er ikke en høyere grad av menneskelighet eller karakter. Heller ikke er det den enes dominans over den andre eller den enes undertrykkelse av den annen. Det er en fordeling av Guds overflod i samsvar med behovene til den natur som Gud er Skaperen av. Og Han vet best hva som er godt for kvinnen og hva som er godt for mannen. Gud er absolutt sann når han erklærer: 

Å, menneske! Vis ærbødighet for derse Vikter-Herre, Som skapte dere fra et eneste menneske, og skapte hans make av lik natur, og fra de to spredde (som frø) utallige menn og kvinner (4:1). 
 
Islamic.no © 1995 - 2009