Teksten er hentet fra boken "Introduksjon til islam" av Dr. Hammudah Abdulati. Hele boken kan bestilles fra ICC.

Uansett hva folk legger i ekteskapet ser Islam det som et sterkt bånd (mithaqun ghaliz), en utfordrende forpliktelse i ordets fulle betydning. Det er en forpliktelse overfor selve livet, overfor samfunnet, og over menneskeslektens verdige og meningsfylte overlevelse. Det er en forpliktelse som de gifte påtar seg overfor hverandre så vel som overfor Gud. Det er en form for forpliktelser der de finner gjensidig oppfyllelse og selvrealisering, kjærlighet og fred, medfølelse og klarhet, trøst og håp. Alt dette fordi ekteskapet i Islam først og fremst betraktes som en rettferdig handling, en handling med ansvarlig hengivelse. Seksuell kontroll kan være en moralsk triumf, forplantningen en sosial nødvendighet eller tjeneste, og god helse en tilfredsstillende sinnstilstand. Likevel vil disse ekteskapets verdier og formål anta en spesiell betydning og forsterkes når de sammenknyttes med forestillingen om Gud, oppfattes som religiøse forpliktelser og mottas som guddommelige velsignelser. Og dette synes å være ekteskapets brennpunkt i Islam.

Det er verdt å merke seg at de islamske ekteskapsbestemmelsene gjelder likt for menn og kviner. For eksempel, om sølibatet ikke anbefales for menn, gjør det det heller ikke for kvinner. Dette er i erkjennelse av det faktum at kvinnenes behov er like legitime og tas på alvor. Islam betrakter faktisk ekteskapet som den normale og naturlige veien å gå for kvinner, akkurat som for menn. Kanskje enda mer for kvinner fordi det blant annet sikrer dem en relativ økonomisk trygghet. Denne betydningsfulle tilleggsfordelen for kvinner betegner ikke dermed ekteskapet som en rent økonomisk transaksjon. En av de minst viktige sider ved ekteskapet i Islam er faktisk den økonomiske faktoren, uansett hvor kraftig den måtte være. Det fortelles at profeten har sagt at en kvinne er ettertraktet som hustru for sin rikdom, for sin skjønnhet, for sin adelige familie eller for sine religiøse egenskaper; men velsignet og heldig er den som velger sin make for fromheten fremfor noe annet. Koranen påbyr ekteskap for de enslige og for de fromme selv om de måtte være fattige og slaver (24:32). På den annen side blir all medgiften en mann gir sin tilkommende hennes eiendom; og alt hun måtte ha ervervet seg før eller etter ekteskapsinngåelsen er bare hennes. Det er ikke nødvendigvis felleseie mellom mann og hustru. Videre er det mannen som er ansvarlig for familiens underhold og økonomiske trygghet. Han må til og med se til at hustruen får den hjelp og de tjenester som hun var vant med før ekteskapet, og ifølge noen lærde har hun ingen juridisk forpliktelse til å utføre rutinearbeidet i hjemmet, selv om hun kan gjøre det, og vanligvis gjør det av den ene eller den andre årsak, f.eks. samarbeid, økonomi osv. 

Fordi Islam betrakter ekteskapet som en meget alvorlig forpliktelser har det foreskrevet visse tiltak som gjør ekteskapsbåndene så varige som det er menneskelig mulig. Partene må legge vekt på å oppfylle kravene om passende alder, alminnelig forenlighet, rimelig medgift, sympati, frivillighet, uselvisk formynderskap, respektable hensikter og veloverveid betenksomhet. Når partene inngår en ektepakt, må det være med klart forsett om å knytte et varig bånd som er fritt for alt tilfeldig og midlertidig. Av denne grunn er prøveekteskap, terminekteskap og alle ekteskap som virker eksperimentelle, tilfeldig eller midlertidige, forbudt i Islam. I en av sine mest utvetydige uttalelser erklærer Profeten (F.v.m.h.) at fordømt er de menn og kvinner som finner behag i å skifte ektemake hyppig, eller ”smakerne” som nyter en partner for en tid, og så skifter til en annen, så til en tredje og så videre. 

At man insisterer på ekteskapets varige karakter betyr imidlertid ikke at ektepakten er absolutt uoppløselig. Koranen betegner muslimene som en Nasjon i Midten, og Islam er virkelig den ”Gyldne Middelvei”s religion, et avbalansert og velintegrert system. Dette er spesielt klart når det gjelder ekteskapet som Islam verken betrakter som et sakrament eller som en enkel privatkontrakt. Ekteskapet i Islam er snarere noe enestående med meget spesielle trekk både av sakramental og kontraktsrettslig art. Det er ikke sant at alternativet til denne tilfeldige eller midlertidige ytterlighet ikke er den andre ytterligheten med en absolutt uoppløselig ektepakt. Islams vei er det rettferdige og realistiske måteholds vei. Ekteskapsavtalen bør forstås som et alvorlig og varig bånd. Men hvis den av en eller annen gyldig grunn ikke skulle fungere bra, kan den avsluttes med vennlighet og ære, i rettferdighet og fred. 

3.      MANN-HUSTRU FORHOLDET 

Med fromhet som utgangspunkt for valget av ektemake og med oppriktig tilfredsstillelse med ekteskapsbetingelsene, skulle partene være langt på vei til en lykkelig oppfyllelse av ekteskapet. Islam går imidlertid meget lengre enn dette når det fastsetter adferdsforløpet for menn og hustruer. Tallrike er de utsagn i Koranen og Sunnah som foreskriver vennlighet og rettferdighet, medfølelse og kjærlighet, sympati og omtanke, tålmodighet og godvilje. Profeten går så langt som å erklære at den beste muslim er han som er best mot sin familie og at livets største og mest velsignede glede er en god og rettskaffen hustru. 

Fullbyrdelsen av ekteskapet skaper nye roller for dem det angår. Hver av rollene er et sett rettferdige og rimelige fordelte rettigheter og forpliktelser. Mannens rolle utvikles rundt det moralprinsipp at det er hans hellige plikt mot Gud å behandle sin hustru med vennlighet, ære og tålmodighet; forsørge henne på hederlig vis eller fri henne fra ekteskapsbåndet på en ærefull måte; og ikke gjøre henne skade eller sorg (Koranen, 2:229-232; 4:19). Hustruens rolle oppsummeres i det verset som sier at kvinner har rettigheter på samme måte som de har plikter, i forhold til det som er rettferdig; men at menn har rangen over dem (2:228). Denne forrangen fortolkes vanligvis av muslimske lærde i forbindelse med et annet avsnitt som blant annet sier at mennene er kvinnenes verger, formyndere og beskyttere fordi mennene bruker av sine midler (4:34). Denne forrangen kan sammenliknes med det sosiologene kaller ”instrumentelt lederskap” eller ytre autoritet i husstanden som skyldes arbeidsdelingen og rolledifferensieringen. Det innebærer imidlertid ikke noen kategorisk diskriminering eller det ene kjønns overlegenhet overfor det andre. 

A.     Hustruens rettigheter: Ektemannens forpliktelser. Oversatt til adferdsregler bevilger disse etiske prinsipper hustruen visse rettigheter og tilsvarende forpliktelser. Fordi Koranen og Profeten Sunnah beordrer vennlighet mot kvinner er det mannens plikt å forenes med sin hustru på en rettferdig og vennlig måt. En bestemt konsekvens av denne Guddommelige befaling er hans fulle ansvar for hustruens underhold, en plikt han må utføre med frimodighet, uten bebreidelser, krenkelser eller nedlatenhet. 

Underholdets innhold. Underhold innebærer hustruens uomtvistelige rett til bolig, klær, mat og alminnelig omsorg og velvære. Hustruens bolig må være tilstrekkelig til å gi henne en rimelig grad av privatliv, komfort og uavhengighet. Først står hustruens velferd og ekteskapets stabilitet. Det som gjelder boligen gjelder også klær, mat og alminnelig omsorg. Hustruen har rett til å bli kledd, næret og sørget for av ektemannen i samsvar med hans midler og hennes livsstil. Disse rettighetene skal utøves uten ødselhet eller gjerrighet. 

Ikke-materielle rettigheter. Hustruens materielle rettigheter er ikke hennes eneste forsikring og trygghet. Hun har andre rettigheter av moralsk art; og de er like bindende og uttrykkelige. Ektemannen befales av Gud å behandle sin hustru med rettferdighet, respektere hennes følelser og vise henne vennlighet og omtanke. Ektemannen må ikke vise motvilje mot henne eller utsette henne for uvisshet og usikkerhet. En naturlig følge av denne regelene er at en mann ikke tillates å beholde sin hustru i den hensikt å påføre henne skade eller hindre hennes frihet. Hvis han ikke har noen kjærlighet til eller sympati for henne, har hun rett til å kreve frihet fra ekteskapsbåndet, og ingen kan stenge hennes vei til et nytt liv. 

B.     Hustruens forpliktelser: Ektemannens rettigheter. Hustruens hovedforpliktelser som en part i et ekteskapelig forhold er å bidra så mye hun kan til at ekteskapet skal bli vellykket og lykkelig. Hun må ta seg av ektemakens komfort og velvære. Hun må verken fornærme ham eller såre hans følelser. Det som kanskje gir det beste bildet av dette poenget er den uttalelsen fra Koranen som beskriver de rettferdige som den som ber: 

Vår Herre! Gi oss hustruer og avkom som vil bli våre øynes glede og trøst, og led oss til å bli et mønster på rettferdighet (Koranen, 25:74). 

På dette grunnlaget hviler alle hustruens forpliktelser, og fra det strømmer de ut. For å etterleve denne grunnleggende forpliktelsen må hustruen være trofast, pålitelig og ærlig. Mer bestemt må hun ikke bedra sin make ved bevisst å unngå befruktning, så hun ikke fratar ham hans rettmessige avkom. Heller ikke må hun la noe annet menneske få adgang til det som utelukkende er ektemannens rett, dvs. seksuelt samvær. En naturlig følge av dette er at hun ikke må motta eller underholde fremmede menn i sitt hjem uten hans vitende og samtykke. Heller ikke må hun ta imot gaver fra menn uten hans godkjennelse. Dette har sannsynligvis til hensikt å unngå sjalusi, mistanke, sladder osv., og dessuten å bevare de impliserte parters integritet. Ektemannens eiendeler er i hennes varetekt. Hvis hun har tilgang til noen del av dem eller blir overlatt midler, må hun utføre sin plikt med  klokskap og sparsommelighet. Hun kan ikke låne ut eller disponere over noe av hans eiendom uten hans tillatelse. 

Når det gjelder det intime samværet, må hustruen gjøre seg attråverdig; være tiltrekkende, mottakelig og samarbeidsvillig. En hustru må ikke avvise sin mann, for Koranen omtaler dem som hverandres trøst. Naturlig må man ta skyldig hensyn til helse og anstendighet. Videre har ikke hustruen lov til å gjøre noe som kan føre til at hennes selskap blir mindre ønskelig eller gledelig. Hvis hun gjør noe slikt eller forsømmer seg selv, har ektemannen rett til å gripe inn i hennes frihet for å rette opp situasjonen. For å sikre maksimal selvutfoldelse for begge parter, er det forbudt for ham å gjøre noe på sin side som kan forhindre hennes tilfredsstillelse.