Avtalegiro
| Imam Abu Hanifah – Nu’man ibn Thabit 80-150 e.H. | | Print | |
| Thursday, 21 December 2006 15:04 |
|
Bedre kjent som ‘Imam-e-Azam’ (Den Store imam), eller ved hans kunyah ’Abu Hanifah’ Nu’man ibn Thabit, ble født i Kufa (i Irak) i året 80 e.H. (689 e. Kr.), i en handelsfamilie. Imamens familie var av persisk opprinnelse og nedstammet fra den ærede Profetens (fred være med ham) følgesvenn Salman al Farsi (ra). Imam Abu Hanifahs far Thabit hadde møtt Imam Ali Ibn Abi Talib (ra) i Kufa, som ba for ham og hans etterkommere, og noen mener at Abu Hanifah nettopp var et resultat av hans bønn (dua).
En hadith gitt ved al-Bukhari og Muslim forteller at Abu Huraurah berettet at Allahs Sendebud (fvmh) sa : ”Om Din var på (himmelen), selv da ville en person fra Persia tatt tak i den, eller en blant det persiske folk ville sannelig ha funnet den.” Abu Huraira berettet også : Vi satt i selskap med Allahs sendebud (fvmh) da kapitlet al Jumma ble åpenbart ham og da han resiterte, sa de som satt der ”Allahs Sendebud?”, men Allahs sendebud (fvmh) ga ingen svar, inntil han ble spurt både en, to, og tre ganger, og blant oss var Salman perseren. Allahs sendebud (fvmh) la hånden sin på Salman og sa: ”Selv om troen var på himmelen, ville sannelig en mann blant disse ha funnet den.” Imam as-Suyuti, en Shafi lærd (ra) uttalte ”Det er blitt enstemmig meddelt at denne hadithen referer til Imam Abu Hanifah.” På den tiden da Imamen kom til verden, var Kufa et innflytelsesrikt kunnskapssentrum og mange av den ærede Profetens (fvmh) følgesvenner bosatte seg der. Takket være tilstedeværelsen av disse ærverdige menneskene, ble det skapt en enorm interesse for hadith og riwayat (tradisjon). Denne interessen var gjennomgående så sterk at hvert eneste hjem i Kufa hadde blitt et senter for disse disiplene og for deres fagfelt. Til å begynne med var ikke Imam Abu Hanifah en student i søken etter kunnskap. Dog, ved et sammentreff, idet han gikk forbi huset til Sha’bi (anerkjent som en fremdragende lærd blant Etterfølgerne (tabi’i)), ble Abu Hanifah tilkalt av sheikhen som forvekslet han med en annen student. ”Hvor skal du unge mann?” spurte Sha’bi. Abu Hanifah oppga navnet til kjøpmannen han var på vei til. ”Jeg mente å spørre”, sa Sha’bi, ”Hvem sin klasse er du i?” .”Ingen”, svarte Imamen beklagende. ”Jeg ser tegn på intelligens i deg”, begynte Sha’bi, ”du bør tilbringe tid i lærde menns nærvær.” Det var etter denne samtalen denne unge Imamen begynte å søke etter kunnskap. Imam Abu Hanifah tilegnet seg kunnskap fra over fire tusen individer. Han hadde blant annet mange prestigefulle mentorer som stammet opp til flere følgesvenner (ra). Han selv var velsignet ved å møte følgesvenner som: Anas ibn Mailk, Abdullah ibn Awfa og Sahl ibn Sa’ad (ra), dette har ført til at han har fått betegnelsen Tabi’i (Etterfølger av Muhammeds (fvmh) følgesvenner). Blant Imam Abu Hanifahs læremestre var Hammad ibn Sulayman, og Imamen deltok i hans studiesirkler i alder av 22. Allerede ved dette tidspunkt hadde Imamen blitt en velkjent debattant og studerte sammen med læremesteren sin til hans bortgang, og tok deretter over hans studiesirkler i en alder av 40. Shu’ba, en ledende muhaddith (hadith-kjenner) som kunne to tusen hadith eller tradisjoner utenat, var også Imam Abu Hanifas lærer. Shu’ba var sterkt tilknyttet til Imam Abu Hanifah og pleide å si ”Akkurat slik jeg vet at solen er skinnende klar, vet jeg også at lærdom og Abu Hanifah er det av hverandre.” Imamens søk etter kunnskap førte ham selvfølgelig til det hellige av alt – byen Mekka – på det tidspunkt da Mekka var et pulserende kunnskapssenter. Flere anerkjente hadith-samlere, som hadde tilgang til Profetens (fvmh) følgesvenner, hadde etablert egne skoler i denne byen. En av dem var Ata bin Rabahs skole. Ata var en kjent Tabi’i som hadde pleid å omgå med de fleste av følgesvennene og tilegnet seg dermed autoritet. Han selv mente å ha møtt to hundre personer som hadde assosiert med den ærede Profeten (fvmh). De ledende følgesvenner bekreftet hans lærdom. Abdullah ibn Umar (ra), sønn av kalifen Umar pleide ofte å si: ”Hvorfor kommer folk til meg når de har Ata ibn Abi Rabah å gå til.” Av de andre Muhaddithin (hadith kjennere i) av Mekka som Imamen deltok i klassene til, var Ikrimah. Han var tjener og student av Abdullah ibn Abbas, som lærte han med stor varsomhet og oppmerksomhet, gjorde han så dyktig at han, i løpet av sin egen levetid, ga Imam Abu Hanifah autoritet til å utøve personlig bedømminger og rettsregler. Imam Abu Hanifah var den første til å analysere islamsk rettsvitenskap, dele det inn i ulike fagområder, skille mellom temaer og fastsette variasjonsbredden og kriteriene for analogi (Qiyas). Al Hafiz al-Kabir Abu Bakr Ahmad al-Harizmi skrev i sin bok (Musnad), ”Saif al Aimma forteller at da Imam Abu Hanifah utledet noe fra Koranen og hadith, ville han ikke gi noen svar til den som spurte med mindre samtlige studenter samtykket i svaret. I Abu Hanifahs klasse deltok tusen av hans disipler da han underviste i moskeen i Kufa. Førti av dem var mujtahid’er. Da han ville finne svar på noe, la han det frem for sine studenter som studerte det sammen. Og da de kom frem til en enighet som var konsistent med Koranen og hadith, og med ordene til Sahaba (Muhammeds (fvmh) følgesvenner), ble han henrykt og sa, ”Al-hamdu lilillah wallahu akbar”, og alle som var tilstede, repeterte etter han. Deretter ba han dem om å skrive det ned. Ibn Abd al-Barr skriver i al-Intiqa, Abd  Allah ibn Ahmad al-Dawraqi sa:”Ibn Ma’inn ble spurt om Abu Hanifah mens jeg hørte på, og han sa ”Han er pålitelig (thiqatun), jeg har aldri hørt at noen har svekket ham.” Likevel skrev Shu’ba til ham (for beretninger), og påla han å berette hadith. Ibn Hajar sa i Kharija ibn al Salts notis i Tahdhib al-Tahdhib, Ibn Abi Khaythama sa : ”Hvis al Dhu’bi beretter fra noen og navngir ham, er denne mannen pålitelig (thiqa) og hans beretninger blir brukt som bevis (yuhtajju bi hadithihi).” Mange velkjente shuyukh berettet fra Imam Abu Hanifah, bare for å nevne noen få: al-Thawri, ibn al-Mubarak, Hammad ibn Zayd og Abd al-Razzaq (En av Imam Bukharis shaykh). Al-Mizzi i Tahdhib al-Kamal nevner rundt 100 personer som har berettet fra Imam Abu Hanifah. Imam as-Shafi (ra) har skrevet: ”Alle menn av fiqh er Abu Hanfiahs barn”. ”...Jeg ville ikke ha ervervet meg noe kunnskap hvis det ikke hadde vært for min læremester. Alle menn av kunnskap er barn av de lærde (ulema) av Irak, som var disiplene til de lærde i Kufa, som igjen var disiplene til Abu Hanifah”. Hanfi-skoleretning, kalt etter Imamen, utbredte seg under det Osmanske riket. I dag, utfører mer enn halv parten av muslimene i verden sin tilbedning etter Hanfi-skolen. Hanfi-skolen har dømt rettssaker i de fleste islamske land i større deler av islamsk historie, inkludert under Abbasidekalifatet og Osmanske riket. Ikke bare var Imam Abu Hanifahs ekstraordinært sinn og kunnskap beundringsverdig, men så var også hans eksemplariske karakter og gudfryktighet. Dhahabi skriver ”Hans gudfryktighet og fromhet har nådd en grad av tawatur” (dvs. en kjede av beretninger som er uten uoverensstemmelser/motsigelser) Han hadde fått navnet ’knaggen’ av noen, for hans kontinuerlige stående bønner, ofte resiterte han hele Koranen i sine nattlige rakah’er (bønner). Han gjennomførte Fajr-bønnen med Wudu’en (rituell vasking) fra Isha-bønnen i førti år, (på grunn av at han ba hele natten). Det er også rapportert at han hadde resitert hele Koranen syv tusen ganger i sitt liv . Han levde av handel, sendte varer til andre steder og med fortjenesten dekket han sine studenters behov. Han ga mye til veldedighet og hver fredag delte han ut tjue gullmynter til de fattige for (å frelse??) sine foreldres sjel. I året 146 e.H. ble Abu Hanifah sendt til fengsel av Mansur, herskeren på den tiden, etter Imamens avslag om å erkjenne Mansur som den rettmessige kalifen. Imamen avviste også høyesteretts som et erstattende organ. I fengselet ble Imam Abu Hanifah slått med kølle. Mansur angret seg og sendte Imamen penger, bare for å bli avslått igjen. På dette tidspunktet var Imam Abu Hanifah en velkjent person og tusener samlet seg for å møte og søke hans mening hvor enn han dro. Hans fengsling reduserte langt fra populariteten hans, og Mansur innså at han måtte behandle Imamen forsiktig, så han lot ham undervise i fengslet. Til slutt bestemte Mansur seg for å rydde Imamen av veien og fikk ham forgiftet. Da Abu Hanifah følte effekten av giften, bøyde han seg i bønnen og døde i måneden Rajab. Nyheten om Imams død nådde langt, og tusener samlet seg ved fengslet. Byens Qadi vasket hans kropp, og gjentok ”ved Gud, du var den største faqih (rettslærde) og den mest gudfryktige man i vår tid…” Når ghusul (rituelle vasken) var ferdig, hadde så mange som 50.000 mennesker samlet seg for å delta i begravelsen. Den store Imamen døde i Baghdad i år 150 e.H i en alder av sytti år. Måtte Allah (SWT) være tilfreds med ham, Ameen. © Qalam All rights reserved. Ordforklaring Hadith – Profetens tradisjoner Muhaddith – En hadith-kjenner, en som er lærd i hadith vitenskapen Muhaddithin – Flertall av Muhaddith Abu – Far til Imam – Religiøs lærd Ibn – Sønn av Tabi’i – Etterfølger av Profetens følgesvenner Mujtahid – En som driver med Ijtihad Ra – Måtte Gud være enig med dem / måtte Han være god med dem Sheikh – Tittel på religiøs læremester, lederen i en landsby, monark i et sheikdømme etc. Originaltekst av Maida Malik |