A.  Barnets rettigheter: Foreldrenes plikter. Islams generelle holdning til barn kan oppsummeres i noen få prinsipper. For det første er det et guddommelig pålegg at et barn ikke må bli til skade for sine foreldre (Koranen, 2:233). For det annet må det være underforstått at foreldrene gjør gjengjeld og heller ikke gjør sine barn skade. Koranen erkjenner meget klart at foreldre ikke alltid er fri for overbeskyttelse eller forsømmelighet. På grunnlag av denne erkjennelse har Islam for det tredje fastlagt visse retningslinjer og satt fingeren på visse punkter når det gjelder barn.

En annen umistelig rettighet er ektefødselsretten som sier at alle barn skal ha en far, og bare en far. Et tredje sett rettigheter kommer under sosialisering, oppdragelse og alminnelig omsorg. Å stelle godt med barna er noe av det mest prisverdige man kan gjøre i Islam. Profeten var glad i barn og ga uttrykk for sin overbevisning om at hans muslimske samfunn ville skille seg ut fra andre samfunn ved sin kjærlighet til barn. Det er nestekjærlighet av en høyere orden å ivareta deres åndelige velferd, utdannelsesbehov og alminnelige velvære. Interesse og ansvar for barnets velferd er spørsmål som har topp-prioritet. Ifølge Profetens retningslinjer skal barnet etter syv dager gis et godt og behagelig navn og barberes på hodet, sammen med alle de andre hygieniske tiltak som er nødvendig for en sunn vekst. Dette bør gjøres til en festlig anledning preget av glede og velvilje. 

B.  Barnets plikter: Foreldrenes rettigheter. Foreldre-barn forholdet er komplementært. Foreldre og barn i Islam er knyttet sammen av felles forpliktelser og gjensidige bindinger. Men aldersforskjellen er noen ganger så stor at foreldrene blir fysisk svake og mentalt skrøpelige. Dette ledsages ofte av utålmodighet, svekkelse av handlekraften, økt følsomhet og kanskje også sviktende dømmekraft. Den kan også føre til misbruk av foreldreautoriteten og fremmedgjøring mellom generasjonene og engstelse, noe som kan likne det vi nå kaller ”generasjonskløften”. Det er sannsynligvis på bakgrunn av disse faktorer at Islam har tatt visse fakta til etterretning og fastsatt grunnleggende bestemmelser som styrer den enkeltes forhold til sine foreldre. 

Av kanskje større betydning er det faktum at alders tids skikk og bruk, tradisjoner eller foreldrenes verdisystemer og normer ikke i seg selv representerer det som er rett og riktig. I mange avsnitt går Koranen strengt i rette med dem som fjerner seg fra sannheten bare fordi den er ny for dem, i strid med noe de kjenner eller uforenlig med foreldrenes verdier. Videre setter det fingeren på det faktum at når lojalitet eller lydighet mot foreldrene kan fjerne den enkelte fra Gud, da må han ta Guds parti, om man vil. Det er sant at foreldrene fortjener omtanke, kjærlighet, medfølelse og barmhjertighet. Men hvis de overskrider sitt ansvarsområde og begir seg ut på Guds enemerker, da må det trekkes opp en skillelinje som skal overholdes. 

Den siste vesentlige del av ihsan som skal nevnes her er at barn er ansvarlige for å forsørge sine foreldre. Det er en absolutt religiøs plikt å ta seg av sine foreldre når de har behov for det og hjelpe dem med å gjøre livet så behagelig som mulig.